Han platedebuterte med «Takk» i 2014, og fulgte opp med «Kom helt inn» i 2016. Når han denne sommeren gir ut tredjealbumet, «I Mitt Hus», har han rukket å bli 52 år. Det er han ikke så komfortabel med.

– Det er trasig. Eller nei, alternativet er jo verre. Men jeg synes det var tungt å bikke 50, altså. Jeg blir ikke vant til det.

Krasjet bilen til foreldrene

– Hvordan var oppveksten?

– Det var ingen begrensninger. Jeg gjorde som alle andre, ikke for å vise at jeg kunne det som blind, men fordi kameratene mine gjorde det og det var naturlig for meg at jeg også gjorde det. Vi hoppet i sjøen fra fjellknauser, vi var mye i båt, vi kjørte moped og vi syklet veldig mye. Det var ikke noe «big deal», jeg var en helt vanlig gutt som gjorde mye, en del av det var gale, og veldig mye var gøy.

– Kan du gi et eksempel på noe som var gale?

– Jeg krasjet bilen til foreldrene mine en gang, jeg glemte at jeg skulle ha kløtsjen inne, og smalt inn i fjellveggen. Mange gjør jo slike ting, og jeg er én av dem, tenker jeg. Jeg liker å gjøre ting, og kanskje vet man ikke alltid om man lander på beina, men det kan jo gå bra.

– Har musikken alltid vært en drivkraft i livet ditt?

– Musikk har vært og er viktig for meg. Det å skape noe. Du vet aldri hva det blir, eller hva folk kommer til å si. Det er jo også en risiko man tar og som jeg synes er veldig spennende. Så musikken tok over for mopeden. Man tør jo ikke like mye som før.

Fikk el-gitar til konfirmasjonen

– Hvordan var ditt første møte med musikken?

– Vi hadde et orgel, en Hammond med dobbeltmanualer og rytmeboks. Min mor gikk på orgelkurs, og så hørte jeg hva de spilte og spilte det samme, og da fikk jeg lov til å begynne. Men jeg syntes ikke det var så gøy. Jeg likte ikke være med på undervisning og jeg likte ikke å øve. Så fikk jeg en el-gitar til konfirmasjonen. Men jeg har aldri øvd teknikk. Jeg koser meg med å skape musikk i ulike tonelandskap. Jeg kjente at jeg var dus med gitaren, sier Kurt Ove Mæland.

– Hadde du noen forbilder?

– Åja! Først og fremst a-ha. Og så husker jeg Europe. Jeg så de i Grieghallen. Jeg likte også TNT, «Intuition» og «Tell no Tales» var fantastisk, spesielt «10.000 Lovers». Men jeg likte også Sigvart Dagslands «De Umulige› og Bjørn Eidsvågs «På Leit».

– Vokste det en popstjerne-drøm i deg da?

– Nei, det tror jeg ikke. Men så hadde vi ikke «Idol» og slike programmer den gangen.

– Men vi hadde «Halvsju»?

– Ja, jeg husker at noen gutter i gaten i bandet Ulyd fikk spille på «Halvsju», jeg satte nesten chipsen i halsen. Det første bandet i gaten som ble festet på vinyl var «The Rub», med blant annet Frode Unneland og Terje Schumann Olsen, dette var Kollbudalen-gutter og Tertnes-gutter. Og så husker jeg Kollbudalens tøffeste band, Overdose, de kom ut med en splitt-single, jeg tror det var bandet Krampe som var på baksiden. Jeg var kompis med Tore Martinsen, broren til vokalisten i Overdose, og det var det første møtet med at noen fra vårt område faktisk kunne spille inn en plate, dette var vel i 1980 og jeg var ni år. Det drømte jeg om, å spille inn et album. Selv spilte jeg i et band som het Quiet Pollution, vi spilte på Kronstadfestivalen og vi fikk også spille inn en demo hos Trygve Thue i Bergen Lydstudio.

Høy, mørk, mystisk og sexy

– Så drømmen var å spille inn plate?

– Ja, plateinnspilling var den store drømmen. Senere gikk jeg på folkehøyskole på Voss og der traff jeg Odd Nordstoga, vi dannet et band som het «Det Norske» som var ganske tøft. Vi spilte også på Kronstadfestivalen, og jeg husker at Bård Ose skrev: «Fortjener platekontrakt på stedet».

Men platedebuten kom altså først i 2014, da Kurt Ove Mæland ga ut «Takk». «I Mitt Hus» er Morvik-mannens tredje album, og det kommer 9. juni. Etter et par gjennomlyttinger oppleves albumet veldig sanselig; Kurt Ove synger om å smake, føle, høre og berøre.

– Ja, det er jo godt observert. Sønnen min spurte en dag: Pappa, du har jo ikke et forhold til farger, hvordan ser du egentlig?» Mitt liv er jo visuelt på en annen måte; jeg kan kjenne på en rose og kjenne paradokset som ligger i at roser stikker en plass, samtidig som de er så vakre og silkemyke i selve rosen. Samtidig kan jeg ikke se meg selv i speilet; jeg går jo rundt og vet at jeg er høy, mørk, mystisk og sexy, sier han og ler.

– Alle sier ja når jeg spør! legger han til og ler igjen.

Det hender folk spør ham hvordan han drømmer.

– Jeg har kjent på stolen jeg sitter på. Jeg kjenner den litt innestengte lukten her vi sitter, hvor hunden ofte ligger. Jeg har kjent på og sittet i en bil. Jeg bruker hender, luktesans, kjenner på stemningen og så videre i både virkeligheten og når jeg drømmer. Men jeg sier «eg ser deg» i en sang som heter «Stille», og det gjør jeg. Jeg tror jeg er god til å se folk. En venninne av meg som er psykolog sa en gang til meg: «Det er så greit å snakke med deg, for du har ikke det der blikket.»

Gråt da Brann ble cupmester

– Du er en veldig engasjert Brann-supporter også?

– Ja, absolutt. Du kjenner det på stemningen. Når de nesten scorer. Og den forløsende stemningen når de scorer. Det er fantastisk. Men så får jeg også noen rare bilder i hodet når de snakker om en sittende midtbane, det har jeg aldri skjønt. Sivert Heltne Nilsen er visst en såkalt sittende midtbane, men han løper vel mest av alle? spør Mæland.

Han fulgte cupfinalen mellom Brann og Lillestrøm. Vi snakker om supporterne, stemningen og Bård Finne.

– Jeg blir ikke så ofte rørt lenger. Men den lørdagen begynte jeg å grine. Jeg har fulgt laget i alle år, og jeg elsker Brann. Det er jo både oppturer og nedturer med Brann. Men cupfinalen var fantastisk.

Han spør plutselig hvem journalisten hadde som helt på Brann, og vi blir sittende og snakke om Trond Egil Soltvedt og Per Egil Ahlsen. Tiden går. Samtalen fortsetter. På gulvet ligger Kusko helt stille og lytter.

Fikk kreft i nyren

I januar i 2017 fikk Kurt Ove Mæland konstatert kreft i den ene nyren han har.

– Jeg hadde to nyrer som alle andre da jeg ble født, men de virket ikke.

– Hva vil det si?

– Det vil si at ingen forstod hvorfor jeg hadde så lav blodprosent. Ingen visste hvorfor jeg satt utenfor døren hver morgen fordi jeg var så kvalm, forklarer han.

– Da jeg var 13 år, fikk jeg en ny nyre av min far. Den nyren virket i over 30 år. Så fikk jeg kreft i nyren i 2017, og da måtte den tas ut. Da måtte jeg gå på dialyse annen hver dag (en metode for å rense avfallsstoffer og overflødig væske fra blodet når kroppens egen rensefabrikk har sviktet, red. anm.).

– Jeg ble 53 kilo og det var en veldig tung periode. Jeg kunne bare drikke en liter med vann i døgnet, men det verste var at jeg bare kunne drikke en desiliter kaffe i døgnet. Jeg husker ennå hvordan jeg gledet meg til kaffen om morgenen. Så nå vet jeg at en god vin kan jeg være foruten, men ikke en kopp kaffe. Vi spilte inn et par låter i den perioden, men valgte å spille disse inn på nytt senere, for det ble ikke bra nok.

Tenkte mest på familien

Kreften spredde seg til den ene skulderen. Han hadde fryktelig vondt. På Haukeland fikk han fjernet deler av skulderbladet.

– Nå går det veldig bra. Jeg stikker på løpeturer med hunden og vi har det helt fantastisk.

– Løper du?

– Jada, vi koser oss. Det er kjekt å løpe ute. Og det er en mestringsgreie å løpe med hunden, vi er et godt team. Kusko har vært litt dårlig han også, men nå har han det bra. Han er med meg på konserter og ligger helt stille på scenen.

– Du er født blind og fikk kreft i den ene nyren du hadde – noen ville blitt deprimert, kanskje også bitter. Det virker ikke som at du har det sånn?

– Jeg tenker ikke på at jeg er blind. Men det er jo upraktisk. Når jeg spør sønnen min om han har tatt bort det han satte på bordet, og han sier ja, og så har han ikke det og så vasker jeg bordet – pang, sier det, og så går melken i gulvet. Sånn er det jo noen ganger. Men jeg tenker at jeg har gjort mye spennende, og mye av det hadde jeg sikkert ikke fått gjort hvis det ikke var for at jeg er den jeg er.

– Jeg ser ikke på det at jeg er blind som en ulykke. Det er bare slik jeg er, på godt og på vondt. Jeg er ikke bitter. Det er ikke noe jeg dveler ved. Men når det gjelder kreften, så er jo det noe som naboen får. Og så sitter du der og har det selv, og det er ikke kjekt. Får man kreft, vel, da kan det jo gå galt.

– Var du redd?

– Ja. jeg var ikke redd for meg selv, men jeg har familie, så jeg var redd for å dø og bli borte for dem. Da vet du at det påfører dem smerte, de som sitter igjen, det tenkte jeg mye på.

Sterkt ønske på vegne av bandet

Kurt Ove Mæland jobber for Kabb (Kristen Arbeid Blant Blinde og svaksynte), og har dessuten en 35 prosent-stilling i Åsane kirke. Men nå er det musikken og det nye albumet «I Mitt Hus» som gjelder. Han er spent. Ikke bare på vegne av seg selv.

– Jeg har et veldig sterkt ønske om at folk får med seg musikken, og det handler mest om alle de gode vennene i bandet, de er fantastiske. Jeg vil at de skal få betalt tilbake i form av at vi får masse jobber, det fortjener gutta og Hildegunn som jobber sammen med meg. Vi går sikkert på trynet, men kanskje, sier den plateaktuelle artisten.

Kurt husker spesielt godt hvordan tittelkuttet, «I mitt hus», ble til. Han hadde melodien, og rett før han skulle til Rikshospitalet og fjerne nyren, kom teksten til ham.

– Men så ble jeg så stresset da jeg kom hjem igjen, for jeg hadde glemt teksten. Heldigvis kom den tilbake. Dette var noe jeg følte jeg måtte sette ord på, dette med å være i grensen mellom det å være syk og håpet om å bli frisk.

– Det virker som du har det bra nå, til tross for at du har bikket 50?

– Ja, jeg står opp hver morgen og lager meg en halv liter kaffe, drikker en liter melk, og spiser to skiver. Da har jeg det godt.

Fredag i forrige uke kom singlen «Eg Elsker», 9. juni kommer albumet «I Mitt Hus».