Lokalavis for Åsane og omegn!
  • GAMLE SANGER OM IGJEN: «Do you mind if i turn up the guitar», spurte Prince på Shhh, som var kveldens eneste låt av «ny» dato. Den kom ut på albumet Emancipation (1996), men er også spilt inn av Tevin Campbell på hans soloplate I’m Ready (1993), skrev ÅTs anmelder etter konserten i Vestlandshallen i 2010.

Purpurrød ekstase

Noen ganger snør det i april. Andre ganger faller det purpurregn i oktober. Det siste var tilfellet da Prince holdt stevnemøte med fansen i Vestlandshallen i 2010.

Etter to timer og 15 minutter var det hele over. Men da hadde de rundt 8.500 fremmøtte fått full pakke med en lang rekke Prince-hits, funkklassikere fra Chic, Sly Stone og Sylvester, lange jamsessions, en liten gospelkonsert fra koret, og over en time med ekstranumre.

Musikkglede

For dette var en Prince i storform. Han virket glad, kommuniserte mye med publikum, og toppet altså det hele med å la seg kalle tilbake hele fire ganger for ekstranumre. Dette var en konsert som varte og varte, uten at noen av de fremmøtte lot seg merke med tiden som gikk. Helt til slutte spilte Sheila E en forrykende trommesolo på sin egen The Glamorous Life, og avsluttet med å kaste stikkene og velte symbalen. Applausen etterpå var øredøvende, og publikum ropte fortsatt på mer. Lyset kom på, og folk begynte langsomt å bevege seg ut av salen til tonene av den vakre klaverballaden Sometimes it Snows in April. Så viste det seg at dette ikke var pausemusikk, men nok et ekstranummer. På pianokrakken satt brasilianske Renato Neto, som har spilt fast med Prince i noen år nå.

Funkfest

Med gitaren rundt halsen kom så Prince vandrende tilbake på scenen. Jubelen stod i taket, og området foran scenen ble igjen fylt opp med glade publikummere. «All good things, they say, never last» sang Prince, omtrent som om sangen skulle være skrevet for anledningen. Mobillysene kom opp for andre gang denne kvelden (første gang var under Purple Rain), og bidro til en verdig og avdempet avslutning på det som hadde vært en godt over to timer lang funkfest. Helt uten blåsere, riktignok, men med tre tangentspillere og en kjøkkenavdeling der både John Blackwell og Sheila E hamret på grytelokkene var dette ikke noe savn. Bort sett fra åpningslåten (The Love We Make) og Purple Rain var det fullt kjør fra begynnelse til slutt, fra en intens Let’s Go Crazy til en oppdatert Kiss («you don’t have to watch Sex and the City» heter det nå) - der sistnevnte gled rett over i to klassiske The Time-låter (The Bird og Jungle Love).

Too Cool

Mindre kjent er låten Cool, som Prince skrev for The Time i 1981. Denne ble fremført mot slutten av konserten i Vestlandshallen på tirsdag, og ble da sunget nærmest som en hyllest til publikum: «Norway, you are too cool», sa Prince - som så forbasket opplagt og bra ut, sine 52 år til tross. Og med Sheila E tilbake på laget var dette et team som skapt for å gi nytt liv til de udødelige klassikerne de laget sammen på 80-tallet. I tillegg til de overnevnte sangene fikk vi både Delirious, 1999, Shhh (med en gråtkvalt gitarsolo fra Prince og en monumental avsluttende trommesolo fra John Blackwell), Controversy, Housequake og Uptown.

Gospelkonsert

Prince løp og danset rundt på scenen, dro publikum med seg, og spilte surklende og fresende elgitar omtrent som om han bodde i den. Dette er en artist som nærmest puster musikk, og han sender også mer enn gjerne vennlige nikk til andre artister. I Vestlandshallen hyllet han Sylvester Stone med å spille både Everyday People og (I Want to Take You) Higher, tok Chic nærmest på ordet med en hemningsløs versjon av Freak Out, og fikk temperaturen til å stige flere hakk i den tettpakkede salen da han hentet de tre kordamene frem på scenen for en varmblodig fremførelse av Sylvester James sin gamle discohit, Dance (Disco Heat). Koret fikk også briljere på egenhånd. Halvveis inne i konserten forlater Prince scenen, og lar de tre damene fremføre intense gospelversjoner av Paul Simons Bridge over Troubled Water og Prince-låtene Pearls B4 The Swine og Love Thy Will B Done (tidligere innspilt av Martika).

Purple Rain

Så kommer Prince slentrende inn igjen, badet i purpurlys. Det er klart for det som for mange av de fremmøtte nok er kveldens høydepunkt. «I never meant to cause you any sorrow» åpner han, og går helt frem til scenekanten. «Do you have a good time?» spør han, og får tusener av tente mobillys til svar. «Thank you, Norway!» roper Prince. «Say it!» «Purple rain, purple rain» synger salen til svar. Gitarsoloen som følger er hylende og skingrende. Dette er en låt som slutter og slutter, lenge. Etterpå blir det helt mørkt i salen, mens publikum roper på mer. Konserten er over, men det er ennå lenge til det er slutt.

Kastet gitaren

Noen dype synthlyder bryter gjennom applausen, så klaver. «Once upon a time in a land called Fantasy», synger Prince i duett med kordamen Shelby J, og publikum vet straks hvilken låt det er. Så kommer en lang rad med ekstranumre, der låtene flyter over i hverandre i en eneste lang jam. Vi får de to Sly Stone-låtene, deretter Raspberry Beret, Peach, Cream, Cool, Let’s Work (med en fuzza bassolo fra danske Ida Nielsen) og U Got the Look. Sistnevnte avsluttes med en fresende gitarsolo, mens publikum uoppfordret klapper takten. Så hekter Prince av seg gitaren, og slenger den ut til publikum (Åsane Tidende vil gjerne komme i kontakt med den som fikk dette klenodiet med seg hjem!) (Ryktet sier derimot at en av teknikerne hentet den tilbake). Applausen etterpå er øredøvende, og går etter hvert over i trampeklapp.

Ida spiller bass

Minuttene går, mens bare symbolet hans lyser mot oss fra scenen. Klokken er 22.55. Jeg snur meg mot Engelen fra BT. «Vi må jo få Kiss», sier jeg. Akkurat da kommer Prince inn igjen på scenen. «Hello Norway!» roper han, og spiller den ringende gitarintroen til Kiss. «Are you ready?» Samtlige publikumshender kommer opp i luften. «You don’t understand», erter han. «I will tear this place apart!» Det gjør han ettertrykkelig med nok en halvtimes jam som åpner med de før nevnte The Time-klassikerne (The Bird og Jungle Love). Deretter kommer en strippet versjon av Forever in my Life, der Prince selv spiller bass - kun akkompagnert av en trommemaskin. Ny bassist Ida Nielsen kommer til. «She’s funky», sier Prince. «Ida play the bass, Ida play the bass».

Lilla ekstase

Så får vi Dance (Disco Heat) og Baby I’m a Star, før Sheila E får æren av å avslutte ballet med The Glamorous Life (skrevet av Prince) fra soloplaten hennes med samme navn (1984). Selv går han rundt og håndhilser på publikum, tar en lang og glidende gitarsolo og overlater scenen til Sheila E, som altså svarte med en trommesolo som kunne vært hentet rett fra konsertfilmen Sign ’O’ The Times. Publikum var i purpurrød ekstase, og nektet å gå. Etter fem minutter med applaus ble lysene tent, og det begynte å komme bevegelse i salen. Da kom Prince inn igjen.

Av