Lokalavis for Åsane og omegn!
  • Torunn Beate Remme skriver om fattigdommens usynlige faktor. (Foto: FNB)

Fattigdommens usynlige faktor

For litt siden presenterte kommunen en «Handlingsplan mot fattigdom» med særlig vekt på barnefamilier. Bergen har ca. 4700 barn og unge som trykkes under ulikhetens nådeløse fot, inkludert en økning med 10%. Enkelt forklart har vi i byen vår nå flere som blir slept under fattigdomsgrensen, skriver Torunn Beate Remme fra FNB Bergen i dette innlegget.

Kommunens handlingsplan gir gode innspill med tiltak for barnefamilier som sliter, slik at barn får være med på aktiviteter. Her snakker vi om barn som bare simpelt har lyst å være barn, å være med. Fritidsaktiviteter, kultur- og idrettstilbud er noe av det viktigste vi kan gi våre barn. Det gir både mestring, sosialisering og integrering. Aktivitetskort og BUA-utlån er fine greier. Men hva når foreldrene ikke klarer få barna sine med fordi det koster å komme seg rundt i byen vår?

Bergen kommune har glemt å vurdere en sentral faktor. Ikke en eneste setning sier noe om transportutgifter til en barnefamilie. Ingen planer og statusrapporter har vurdert transport som en reell utfordrende faktor i en barnefamilies hverdag. Det er helt forferdelig og i beste fall misledende å vurdere lavinntektsfamilier uten å ta bilbruk og transport med i beregningen. Dette er noe som burde bli sett på som en høyst reell kostnad. For de verststilte koster også bussen mye …

De fleste politikerne i denne byen ønsker ikke å snakke om transport, fordi de mener at folk flest skal gå eller sykle om de skal noe sted på grunn av det grønne skiftet. Men alle kan ikke gå eller sykle. Avstandene er rett og slett for store. Praktiske grunner. Helseutfordringer. Forskjell på tilbud fra bydel til bydel. Og den evinnelige sentraliseringen av alt hjelper ikke på. Hvorfor dra alt mot sentrum eller sentrumsnære tettsteder? Man må faktisk komme seg dit også! Hvordan klarer enkelte ikke å forstå at transport er en nødvendig og reell kostnad?

Ta ett eksempel fra min egen hverdag, som bosatt i Arna. BUA gratis utlån av sportsutstyr, skal i teorien være under gratisprinsippet. Men jeg kan faktisk ikke hoppe på en sykkel i Arna og sykle til nærmeste BUA i Åsane, slenge ett snowboard over skulderen og sykle hjem igjen. Av 8 bydeler har kun 4 et BUA-tilbud. Kjøring blir unngåelig. Skal det koste å låne noe gratis? En forelder med ønske om å aktivisere sitt barn, gjerne med noe annet enn å tvinge det ut til nærmeste fotballbane, må kjøre. Det kjøres til og fra trening, til og fra en sangtime, til og fra skolen. Teoretisk sett blir ikke gratisprinsippet i idretten oppfylt, fordi å komme seg til utlåns- og treningsstedene fordrer både en og kanskje to passeringer i bomringen, drivstoff, eller andre utgifter. I Arna går bussene hver 30-60 minutt, men med 3 bussbytter, 1,5 time reisevei, skal man ikke hente flere snowboards eller campingutstyr for en uke, for å si det slik.

Det er faktisk lavinntektsfamilier som bruker bil mest, slik Transportøkonomisk Institutt har vist i Oslos lavinntektsbydeler. Alle kan ikke bo i sentrum. Noen av oss må bosette seg langt unna sentrale arbeids- og møteplasser, for å i det hele tatt ha råd til hus med plass til fem personer. Da er et kjøretøy faktisk avgjørende for å ikke isolere seg der hvor bussavgangene er sjeldne, og gåavstanden er for lang. Rett og slett for å få hverdagen til å gå rundt.

En desentralisert barnefamilie skal få tid og økonomi strukket godt i alle retninger for å få det til å gå rundt med aktiviteter, jobb og ærend på kryss og tvers.

Jeg og mine partikollegaer forsøkte å få byrådet til å inkludere posten om transportkostnader ved neste rapport av «Handlingsplan mot fattigdom», men forslaget ble nedstemt. Det er visst ikke viktig nok. Vi har ca. 56.000 barn i Bergen under 18 år og hvem er vi til å ikke gi alle og enhver en lik mulighet til å delta?

Av Torunn Beate Remme, FNB

Andre saker