Lokalavis for Åsane og omegn!
  • LA SEG SULTEN: – Det hendte jeg la meg sulten. Jeg visste at hvis jeg spiste, så ville det ta av kvoten til storebrødrene mine. Jeg ville ikke at min mor skulle føle at hun ikke strakk til, forteller Christian Olowo. Gjennom jobben som salgs- og prosjektutvikler i Apriil har han arbeidet med Trond Mohn Games denne sommeren, og gleder seg til arrangementet på lørdag. 

Da Christian var 11, løy han til alle om hvorfor han ikke ble med til Norway Cup

Christian Olowo banket inn mål for Åsane og drømte om Norway Cup. Så kom brevet hvor det stod at han skulle få dra. Men gutten fra Flaktveit bar på en hemmelighet.

Christian Olowo jobber til daglig som salgs- og prosjektutvikler i Apriil, og i kraft av dette har han arbeidet med sponsorsalg og utvikling av Trond Mohn Games. Olowo var selv et av de største talentene i Norge på kort- hekk, og vet hva friidretten betyr for mange barn og unge.

Men han var også god i fotball. Så god at da de beste fra Åsane bydel skulle dra til Norway Cup, var han blant de heldige som skulle få være med til hovedstaden. Men han dro aldri. Og ingen måtte vite hvorfor. Så han løy.

Elsket å score mål

Christian har norsk mor og nigeriansk far. Han er yngst i søskenflokken på fire. Født på Haukeland, oppvokst på Flaktveit hvor han gikk på Li skole. Foreldrene møtte hverandre i London på 60-tallet, og flyttet etter hvert til Lagos, daværende hovedstad i Nigeria. Da moren var gravid med Christian, tok hun barna med hjem til Norge.

– Så jeg er den eneste av mine søsken som aldri har møtt min far. Jeg tror jeg var åtte år da jeg ringte Nigerias ambassade i Stockholm og spurte om far. De bare smilte og spurte om jeg var klar over hvor mange som bodde i Nigeria. 

Christian er født i 1980. Han begynte tidlig å spille fotball. Ti år gammel var han en sentral spiller på Åsane. 

– Jeg husker jeg fikk mange positive kommentarer fra fremmede folk som sa jeg kom til å bli god. Jeg elsket å score mål. Fotball var fantastisk gøy. Men jeg likte friidrett også. Først var jeg allsidig; jeg kastet spyd, diskos, hoppet høyde og løp hekk. Etter hvert konsentrerte jeg meg om hekk. 

Olowo ble kretsmester i alle grener han deltok i. Da han spesialiserte seg i hundre meter hekk, plukket han gullmedaljer gjennom hele barne- og ungdomstiden. 

Så nå var den unge gutten et stort talent både i fotball og friidrett. Hva som gjorde at han valgte friidretten, har han ikke snakket om. 

– Det er sårt å fortelle om dette, men hvis jeg kan rette oppmerksomheten inn mot hva friidrett betyr for mange mennesker, så er det verd det, sier han med bare dager igjen til Trond Mohn Games på Fana Stadion, et friidrettsarrangement skapt av Kjell Magne Ebbesvik og Norna-Salhus for å hedre Trond Mohn, en mann som har gitt utallige millioner til breddeidretten i Norge.

– Jeg skulle til Anfield

– På gutterommet hadde jeg kun bilder av John Barnes og Peter Beardsley. Jeg var Liverpool-fan. Jeg skulle til Anfield. Det var ikke bare en drøm; jeg hadde bestemt meg. Det var dit jeg skulle. Og noen ganger har jeg tenkt at jeg drømte om å bli fotballstjerne slik at faren min skulle se meg en dag. Det eneste jeg har er et bilde av ham. 

– Slik det var den gangen ble de beste spillerne fra ulike bydeler plukket ut til å dra med Åsane. Så en dag kom brevet i postkassen. Jeg var tatt ut og skulle til Norway Cup. For meg var det en bekreftelse på at jeg var en av de beste i Åsane. Jeg var i fyr og flamme. Jeg leste brevet om igjen og om igjen. Jeg skulle til verdens største turnering. Vi skulle vinne Norway Cup.

Jeg hadde en trener som het Pelle, en veldig grei fyr, og var med på de tre første samlingene hjemme i Åsane. Da hadde jeg lært å trene systematisk i friidretten, så å komme på fotballtrening og få følelsen av at man også der i større grad var opptatt av profesjonalitet – jeg elsket det.

Men den samme sommeren var det Öresundspel, verdens største friidretsstevne for barn.

– Akkurat hvordan jeg snappet det opp, husker jeg ikke, men på et tidspunkt skjønte jeg at min mor ikke hadde råd til å sende meg til Norway Cup. Heller ikke Öresundspel i Sverige. Vi reiste jo aldri på sommerferie sammen heller.

– Du var hjemme i gaten da kompisene kom tilbake fra ferier?

– Jeg var hjemme, ja. Jeg hadde ingen historier å fortelle på skolen da læreren eller kompiser spurte hva vi hadde gjort i sommerferien. Brødrene mine er syv-åtte år eldre enn meg. Søsteren min er tre år eldre, og i dag er vi tett, men på den tiden var vi bror og søster, hun var tenåring og holdt på med sitt. Så jeg var en del alene. 

Teipet joggeskoene

– Hvordan var økonomien?

– Jeg husker at da mor fikk lønning, så fikk vi skolebolle og Donald Duck. Det var et høydepunkt; da visste vi at hun hadde fått lønn og hadde råd. Men siste uken hver måned var det ekstra mye smør på salamien og masse poteter, billigst mulig mat. Det hendte jeg måtte lete rundt på kjøkkenet etter noe å spise. Brødrene min var aktive i idrett, og hadde stor appetitt. Jeg hadde dårlig samvittighet hvis jeg spiste for mye. Jeg var jo minstekroppen. Så det hendte jeg la meg sulten. Jeg visste at hvis jeg spiste, så ville det ta av kvoten til storebrødrene mine. Jeg ville ikke at min mor skulle føle at hun ikke strakk til. 

Han smiler mens han forteller.

– Det livet som jeg hadde da jeg vokste opp; jeg hadde tjommier som bodde i hus med mange rom og et svært kjøkken. Så hendte det at jeg fikk komme hjem til en av dem og spise søndagsfrokost med familien. Jeg så ferske rundstykker, juice og alt det pålegget du kan tenke deg. Kan jeg ta to? Kan jeg ta tre rundtstykker? Jeg trodde de var steinrike. Men de var bare en helt vanlig familie. 

Olowo forklarer at i farens kultur skulle konen være hjemme med barna. Så moren kom til Norge uten utdannelse. Hun fikk jobb som vaskehjelp på Flaktveit skole. 

– Jeg husker at andre kunne være flaue over hva foreldrene jobbet med, men jeg var kjempestolt. For å få inn mer penger, tok hun ekstrajobber. Hun passet også andres barn. Senere tok hun kveldsskole og ble lærer på SFO, som gjorde at økonomien ble litt bedre. Likevel strakk ikke pengene til. Jeg teipet joggeskoene mine. Det paret jeg hadde, gikk jeg med til skolen, og der spilte jeg fotball i hvert eneste friminutt. Det var også det første jeg gjorde når jeg kom hjem. Disse skoene skulle jeg løpe i også. Så jeg teipet de så godt jeg kunne, men jeg hadde jo alltid hull i skoene.   

– Så kom brevet og du måtte ta valget?

– Ja, og på den tiden var det en trener i friidrettsmiljøet som kom bort til meg og sa at jeg kanskje trengte litt utstyr. Han så vel hvordan det stod til. Så jeg fikk joggesko og piggsko. Mamma hadde ikke bil. Så da kom trener Jan Herman Hordvik og hentet meg. Han hadde allerede komt og hentet min bror, Akin. Jan Herman så meg. Han ble et forbilde for meg. Han hentet meg hjemme, og leverte meg tilbake til min mor etter trening. Når vi skulle på stevner, fikk jeg dekket utgiftene.   

– Jeg løy til alle

11-åringen forstod hva han måtte velge. For å ikke bli en økonomisk byrde for moren, valgte han å satse på friidretten, som hadde nok ildsjeler til at han kunne drive aktivt og reise på stevner. Og han løy.  

– Jeg løy til alle rundt meg. Hvorfor spiller du ikke fotball? Hvorfor blir du ikke med til Norway Cup? Nei, sa jeg, jeg driver med friidrett. Det er det som er min greie. 

Han ler.

– Jeg var jo utrolig misunnelig på de som skulle til Oslo. Og da de kom tilbake fra Norway Cup og fortalte hvor gøy de hadde hatt det, ikke bare det første året, men alle årene i tiden som kom, så kjente jeg det like sårt. Jeg fikk aldri være med på den reisen. Bo i klasserom på en skole. Samholdet. Jeg mistet alt det. 

Han ler en kort latter igjen, men det er fremdeles litt sårt. 19 år gammel bestemte han seg for å dra til Nigeria for å besøke faren. Broren, Akin, skulle bli med ham. Men så en dag ringte det på døren. 

– Jeg mener å huske at det var noen fra Røde Kors. De fortalte at faren min var død.  

Da begynte jeg å grine. Så det eneste jeg har igjen er en grav i Nigeria. Det står på bucket-listen min. Å se graven hans og oppsøke stedet hvor min mor, far og søsken bodde. Det skal jeg gjøre. 

Gleder seg til Trond Mohn Games

– Hva har idretten betydd for deg?

– Friidrett er langt mer enn bare medaljer og vinnere. Det er et enormt mannskap av frivillige ildsjeler som ligger bak hver idrettsgren. Folk som bruker hundrevis av egne fritimer for at andre skal få muligheten til å konkurrere og nyte idretten sin. Se bare på hva Kjell Magne Ebbesvik i Norna-Salhus har lagt ned av arbeid. Det er vanvittig. Jeg tror at når du går hjem fra skolen, så må du ha noe å drive med. Noe å mestre. Noe å jage etter. For noen er det musikk. For andre er det idrett. Og for meg var det fotball og etter hvert friidrett. Helt til en ryggskade satte en stopper for karrieren. 

Han peker på at Trond Mohns støtte til idrett, på lag med frivilligheten og ildsjeler, utgjør en enorm forskjell som er umulig å regne på i et samfunnsøkonomisk perspektiv. 

– Personlig mener jeg jo at det er kommunen sitt oppdrag. Tenk hvor mye vi hadde spart på oppfølging i psykisk helse, fengselsdommer osv. Se bare på hva man fikk til på Flaktveit. Ringvirkningene av Mohns giverglede kjenner ingen grenser, sier Christian Olowo. 

Nå gleder han seg til Trond Mohn Games på lørdag. Til Karsten Warholm og Eivind Henriksen. Og alle de lokale utøverne på friidrettsbanen. Han tenker stadig vekk på sin egen idrettskarriere. Og løgnen. Som til slutt ble sann likevel.  

– Friidrettsbanen. Det var min arena. For da startet vi i samme blokk. Alle hadde samme utgangspunkt. Uavhengig av lommebok, så var alle like.

Åsane Tidende har vært i kontakt med en av Christians søsken, som sier at familien ikke kjenner seg igjen i flere av Christians påstander. 

Av

Ove Landro

red@aasanetidende.no

Andre saker